Fjærene har to hovedfunksjoner: den ene er å fungere som et opphengssystem eller som en buffer mellom understellet og bakken, det vil si å opprettholde komforten, og den andre er å holde dekkene på bakken når bilen passerer på ujevne veier . For å oppnå disse to motstridende målene kreves forskjellige elastiske koeffisienter. Å ha dekkene på bakken har avgjørende innflytelse på håndteringen. Vi trenger harde fjærinnstillinger for å holde dekkene på bakken. Vi trenger en mykere vårinnstilling når vi møter mer humpete veier. For å oppnå disse to målene samtidig er det mulig å bruke en (ikke-lineær fjær) med en sammensatt elastisk koeffisient, som vanligvis kalles en progressiv fjær. Progressive fjærer kan øke elastisitetskoeffisienten sammen med fjærkompresjonen, noe som er ganske vanskelig i design og produksjon. Når du reiser på humpete veier, vil elastisitetskoeffisienten øke for å opprettholde kroppens stabilitet. Den innledende mykere elastisitetskoeffisienten brukes til å forbedre dekkets' s jordingytelse når du kjører på humpete veier. Gradvis stivere fjærer kan unngå oppheng eller fjærsitting på bunnen. Dette gjør det mulig å bruke fjærer i lavere høyde for å senke tyngdepunktet til karosseriet, og opprettholde det laveste og korteste fjæringslaget når du kjører på ujevne veier, slik at setebunnen ikke vil forekomme. For å oppnå en progressiv fjær er det nødvendig å lage en ikke-lineær fjær hvis elastiske kraftkoeffisient endres med kompresjon. De fleste progressive fjærer bruker ulik stigefjær eller fjærer med varierende diameter. Når den ujevne stigefjæren komprimeres, vil den produsere lokal linje-til-linje-kontakt, slik at det effektive antall omdreininger vil endres, noe som vil føre til endring av den elastiske kraftkoeffisienten K. Endringen i diameteren på den øvre og nedre fjærer er den mest direkte måten å endre elastisitetskoeffisienten på.